På grunn av at Oslofolk foretrekker privatbil og de styrende blå ikke har noe i mot at dette faktum gjør at kollektivtrafikken snigler seg gjennom bysentrum på så pass irriterende og langtekkelig vis at man trenger noe å slå i hel bussreisetiden med - så ble det tid (og vel så det) til å høre gjennom Dan Browns "Det tapte symbol" i januar.
Her er anmeldelsen.
Boken er prikk lik Da Vinci-koden med eneste forskjell at hovedpersonen Robert Langdon er om mulig enda mer bedrevitende enn sist. Ja, denne gang har han faktisk også fått selskap av 2-3 andre bedrevitende kompanjonger (Warren Bellamy, Katherine Solomon med flere) og disse veksler på å belære hverandre med uttværende varianter av "å, vet du ikke DET en gang?" etterfulgt av "...men la meg da fortelle deg, ordrikt og overforklarende".
Dette er mildt interessant overraskende lenge, men til slutt blir boka en lidelse. Så de første 10-12 kapitlene får en svak firer på terningen mens de resterende godt over hundre får terningkast 1.
Bokas interessante faktastoff om frimureri og Washington-arkitektur kunne med fordel ha blitt notert ned på en A4-side og blitt distribuert separat til de som ikke behøver å slå i hel Oslobuss-tid.
Filmatiseringen av boka kommer nok ganske kjapt. En bok som er så flat at man skulle tro at det var filmen som ble laget først.
Andre bokanmeldelser:
Snømannen (Nesbø)
5. februar 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)