I dagens avis er det et par-tre sider med leserinnlegg der man får et par ekstra vinklinger - jeg har aldri brent særlig for mitt syn i saken (har ikke noe i mot abort) men ett av innleggene fikk meg til å le høyt.
Og det er ikke ofte - og i alle fall ikke når temaet er så i utgangspunktet lite lattervekkende.
Innlegget er forfattet av Ida, som tok abort da hun var 17 år og skriver om hvordan hun og venninnene taklet det den gang, og presiserer at hun aldri har følt verken anger eller dårlig samvittighet.
Det var blant annet denne drøye og kompromissløse "metoden" som fikk meg igjennom det hele den gangen: Vi lot ikke korrekte holdninger være ledende i forhold til hvilke grep vi tok. Vi var tykkhudete og utstyrt med en krigersk holdning mot det vi ble fortalt var feil, og på grunn av alt dette har vi feilet sammen og alene mange ganger. Ved å dele og harselere om det som var forstyrrende og vanskelig satte vi hverandre fri på et vis.
Det var et ønske om å bryte ned de hindringene som sto i veien for ærlighet, den frie tanken. Vi døpte fosteret, det ufødte barnet, Jesus, og vi lo over at han var dum nok til å velge en altfor egoistisk og uforberedt tenåring som lånekropp for hans gjenoppstandelse.
John Cleese sa i en podcast nylig at han hadde jobbet så lenge med humor at han omtrent aldri lo. Han mente at det fantes 80.000 vitser i verden og at han hadde hørt 79.950 av dem.
Jeg tror at Jesus Kristus sin plan om ny gjenoppstandelse hindres av en 17-årings bevisste abortvalg er en av disse 50 gjenstående vitsene Cleese har til gode å høre.
Ida føyer til.
Jeg forstår at dette oppfattes som provoserende og vanskelig for mange. Det beklager jeg, men det var slik vi tenkte.
Jepp. Dette er ingen enkel sak. Vi er forskjellige - hver kvinne, sitt valg.
Den vanskelige toleransen.
