"Al-Qaida truer Hege Storhaug. Og utlover dusør til den som dreper norske Hege Storhaug under Ramadan. (...) Det er Abu Omar al-Baghdadi, som anses som lederen for Al-Qaida i Irak, som fremsetter truslene på det halv time lange opptaket."
Så hvem er denne al-Baghdadi – er han levende død eller fiktiv?
Et sentralt spørsmål er om de norske mediene noen gang vektla disse motstridende opplysningene. Eller hadde denne nyanseforskjellen ingen betydning? Le Monde diplomatique spurte Randi Johannessen, journalisten som hadde skrevet artikkelen i Aftenposten, om hvorfor hun hadde utelatt disse opplysningene. Hun svarte kort at det var arbeidspress og tidsnød som ledet henne til å passivt kopiere nyheten fra et utenlandsk nyhetsbyrå. Hun kunne ikke huske hvilket byrå hun hadde hentet informasjonen fra.
Dekningen av al-Baghdadis uklare, eller manglende, identitet er preget av et nærmest totalt fravær av nysgjerrighet i norske medier. Men det kan også hende at en slik skikkelse kun fortjener å være en fotnote i begivenhetenes gang. En simpel skuespiller henvist til å utføre ordre. Al-Baghdadi kan tolkes som et symptom på en stor usikkerhet som forlanger avklaring. For hvor alvorlig er egentlig trusler hvis de blir lagt fram av en ukjent person? Og hvilken sikker informasjon har vi om eksistensen av Al-Qaida grupperingen han angivelig representerer?
Flere trusler vil komme. Vil norsk presse da ta seg tid til å gi oss god nok informasjon til å debattere på korrekt grunnlag? Eller vil man videreformidle enkle halvsannheter ukritisk fordi man "dessverre ikke har ressurser nok" til å gjøre en skikkelig journalistisk jobb.
En ting er helt sikkert: debatten bobler på grunnlag av informasjonen som presenteres, samme hvor lite eller mye gjennomarbeidet saken har vært. Med blant andre følgende gullkorn som resultat
Rent fysisk kan det se ut som om den vanlige muslimen er moderat, men mellom ørene er han alt annet enn moderat.
